Er dette kødd?

25 mai

Foto: Europafilm

De mest oppegående av oss kjenner umiddelbart igjen Brian Cox. Og på dette bildet står han sammen med Kåre Conradi og Ingrid Bolsø Berdal. Hva i all verden?

Nei, det er ikke kødd. I en norsk-britisk samproduksjon, som har tatt en halv evighet å lage, møtes de tre pluss Sverre Anker Ousdal, Hege Schøyen, Lauren Bacall og James Fox, som sammen utgjør “Wide Blue Yonder” sitt imponerende ensemble.

Og det er “Sherlock Holmes“-Fox og “Coriolanus“-Cox som leder an. Cox har mistet sin nære venn Skipper, og vennen skal nå begraves – men ikke pokker om det skal skje i jorda! Etter et langt liv på havet anser Cox det som sin siste oppgave å se til at Skippers kiste havner på sjøen – ikke i noe forbaska jord. Fox er bidragsyter, i mangel på noe bedre å bruke tida si på.

Ved siden av denne kampen slår Kåre Conradi og Ingrid Bolsø Berdal et lite slag for klissklasset – mer spennende er ikke historien.

Sett bort ifra det surrealistiske aspektet ved at Haugesund-folk snakker gebrokkent engelsk, er dette en heseblesende, men uhyrlig lite engasjerende opplevelse. Og de skarve øyeblikkene som etter planen skulle være morsomme, ville jeg med stort hell erstattet med Morten Ramm og John Brungots slapstick-humor – det hadde passet betraktelig mye bedre.

Og litt mer stakkato motorikk hadde for øvrig understreket den voldsomme likheten til Postman Pats landlige univers. Slikt burde kanskje vært et pluss i margen … Men det er ikke det.

Det er synd å ikke kunne peke på noe særlig positivt ved “Wide Blue Yonder”. Det ligger et solid stykke pågangsmot bak produksjonen, og ambisjonen er jo i det minste festlig. Men resultatet – vil neppe fenge mange.


FILM
“Wide Blue Yonder – Begravelse til besvær”
(“Wide Blue Yonder”)
1 t. 29 min.
Tillatt for alle.
Brian Cox, Lauren Bacall, James Fox, Hege Schøyen, Ingrid Bolsø Berdal, Kåre Conradi, Sverre Anker Ousdal, Elsa Lystad.
Regi: Robert Young

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , ,

Skuffende svartkledd gjensyn

24 mai

Foto: The Walt Disney Company Nordic

15 år etter suksessen “Men in Black” kommer nummer tre i rekken. Dårlig timing.

Hvorfor? Fordi 2012 foreløpig har vært et blockbuster-år uten sidestykke, og både kritikere og publikum har applaudert de største prosjektene. “Battleship“, “The Hunger Games” og “The Avengers” har alle mottatt strålende terningkast hos oss, vel fortjente. Hollywood var i en flytsone. Inntil nå. Upassende.

Nå, eller rettere sagt i morgen, har nemlig “Men in Black III” premiere – og det ville vært en mild underdrivelse å forsøke å ro seg vekk fra det faktum at filmen var en av årets blockbuster-forhåndsfavoritter. Forsidemateriale i prestisjetunge Empire – det er da noe. Men nå er den her – og den herlige flyten vi var i er brått og ufint avbrutt av et umorsomt stykke slim, som på spissen kunne fått “Skyline”-skaperne til å speile seg i matte negler.

Når historien stikker seg ut som det beste elementet, i en type film hvor historien vanligvis drukner i stilige karakterer og hysteriske morsomheter, skjønner man at noe har gått galt. Alternativt: Voldsomt riktig – så riktig at du vet det er galt.

Will Smith og Tommy Lee Jones er denne gangen ikke særlig artige sammen. Ei heller hver for seg. Regissør Barry Sonnenfeld må trolig ta det på sin 15 år gamle, svært falmede kappe. For vi vet jo hva Smith og Jones står for. Heldigvis er Josh Brolin et friskt pust og en selvstendig, stilig tilvekst i persongalleriet. Han er filmens reddende engel, åpenbare helt og langt røffere i kantene enn Will Smith. Dessuten er det moro å se Brolin i en noe karismatisk rolle – dét er temmelig sjeldent.

Og slik henger det hele sammen: Agent J (Smith) må reise tilbake i tid for å unngå at hans mangeårige partner, Agent K (Jones), blir drept av Boris the Animal (Jemaine Clement) på et tidligere livsstadie, nærmere bestemt året 1969. Der, i gamledager, møter Agent J sin uvitende partner – nå spilt av Josh Brolin – og forsøker å forklare hva unge K må gjøre for å sikre sin egen framtid – drep Boris the Animal når du har sjansen!

Vel og bra, det. Men med oss på veien kunne vi trengt litt upinlig, ålreit humor, mer treffende kommentarer og gjerne et enormt kvalitetsbyks hva angår actionsekvenser og intensitetsfremkallende midler. Dette er nemlig av så laber fremdrift at det er enklere å holde seg våken på sofaen med kanalen FEM og et pledd. Det bør fortelle et TV-hjerte en hel del.

At ikke Jemaine Clement, en av de to i “Flight of the Conchords”, utgjør en større forskjell er enten 1) svært imponerende; jeg glemte helt at det var ham – likna ikke spesielt, eller 2) at han kunne vært gitt noe friere replikktøyler eller eventuelt bare flere replikker. Mannen er jo morsom.

Men alt i alt: Begredelig. Det er imidlertid fysisk mulig å hygge seg litt med Josh Brolins Agent K-tolkning. Heldigvis.


FILM
“Men in Black III”
1 t. 45 min.
Aldersgrense: 11 år
Will Smith, Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Emma Thompson, Jemaine Clement, Michael Stuhlbarg.
Regi: Barry Sonnenfeld

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Konflikter, kåthet og karuseller

24 mai

Foto: Stoytelling Media

I “Sirkus Columbia” får vi være med på en familiegjenforening utenom det vanlige.

I 2001 fikk den bosniske regissøren Danis Tanovic Oscar for beste utenlandske film for krigsfilmen “Ingenmannsland”. Filmen hadde handling fra den blodige krigen som herjet regissør Tanovics hjemland i perioden fra 1992 til 1995.

I “Sirkus Columbia” fra 2010 er handlingen lagt litt tidligere i historien. Vi befinner oss i en småby i Hercegovina i 1991, kort tid før krigen bryter ut. Kommunistene har nettopp mistet makten, og den middelaldrende Divko kan endelig trygt komme tilbake til hjembyen sammen med sin unge kjæreste etter å ha vært i landflyktighet i Tyskland i 20 år.

I mellomtiden har kona og sønnen til Divko bodd i huset hans, men det venter ikke noen stor gjensynsglede når de får se igjen mannen som flyktet fra dem. Attpåtil blir de to kastet ut siden Divko vil flytte inn i huset med sin nye kjæreste.

Etter en familiegjenforening preget av krangel og hat kommer sønnen mer og mer i kontakt med sin far, og de finner begge ut at blod er tykkere enn vann.

Men så har krigen brutt ut i nabolandet Kroatia, og de får beskjed om at den om kort tid også vil nå hjembyen i Hercegovina. Det tvinger alle i familien til å ta vanskelige valg.

Men det er ikke først og fremst krigen eller politiske elementer som er hovedbjelkene i filmen. Det er blant annet konfliktene i den splittede familien, en jomfrus kåthet, en bortkommen katt og en gammel, minnerik karusell – som filmen har tatt sin tittelen fra. Mye humor preger filmen, men et stadig større alvor brer seg over tilværelsen til de involverte ettersom konflikten utvikler seg.

“Sirkus Columbia” er med andre ord både morsom og tankevekkende. Slutten føles imidlertid litt for enkel, og filmen kunne gjerne dratt oss mer inn i grusomhetene som ligger på lur – siden den ulmende konflikten ligger som bakteppe gjennom hele filmen.

Men en film absolutt verdt å se – særlig om du skal se bare én bosnisk dramakomedie fra 2010 på kino i år.


FILM
“Sirkus Columbia”
(“Cirkus Columbia”)
1 t. 53 min.
Aldersgrense: ?
Miki Manojlovic, Mira Furlan, Boris Ler.
Regi: Danis Tanovic

Stikkord: , , , , , , , , , ,

Vanskelig å følge opp denne

24 mai

Foto: Amblin Entertainment / Columbia Pictures Corporation

Kort sagt er dette en actionkomedie som henter konseptet sitt fra de utallige moderne mytene om at romvesener har hatt bedrifter på jorda helt siden Roswell-hendelsen.

Med til historiene hører menn i svarte dresser og solbriller, som forteller deg at du bare så en værballong, en gasslekkasje og en vaktmester med et ekstremt tilfelle av hemoroider.

I “Men in Black” følger vi historien til den unge NYPD-betjenten som snart bare skal hete J (Will Smith), fra det øyeblikk han ufrivillig blir vitne i et utenomjordisk mysterium. Agenten K (Tommy Lee Jones) dukker opp og rekrutterer ham til Divisjon 6, som sin makker blant de sortkledde menn – det kreves bare at han forsaker alle familie- og vennskapsbånd for alltid.

Beleilig nok har ikke J noen venner å ta avskjed med, og snart er han i full opplæring hos byrået. Like fullt som de driver en hemmelig organisasjon, driver MiB også nemlig et interplanetarisk asylmottak med raknende kontroll over flyktningene. Jorden er i fare, en galakse er på avveie, og et romvesen i white trash-drakt dreper alle han kommer over i jakten på en mystisk energikilde.

Men historien er ikke poenget her. Man kommer for å se absurdgalleriet av karakterer som alltid overrasker ved ikke å følge kjente biologiske lover, alle de vanlige ting og hendelser som viser seg å være dekkoperasjoner for romvesen-relaterte kriser, og alle de små vitsene man kan se i bakgrunnen i en veldig detaljrik scenografi. En liten dataskjerm røper til det skarpe øyet at George Lucas bare er forkledningen til et tentakkelmonster fra en galakse langt borte. Ante vi det ikke?

Noe trekker også ned. Selv om tittelmusikken er uforglemmelig sitter ikke Elfmans soundtrack like godt i flere av actionscenene. Det avgjørende slaget klarer heller ikke helt å holde spenning og humor på samme nivå slik som i resten av filmen. Men det gjør ikke noe, for …

… en film som denne kan nemlig lette på skjørtene og vise solide bein: Kjemien mellom de to hovedpersonene. Selv om både effekter og komisk timing var upåklagelig oppstod noe enda mer spesielt mellom tenåringsidolet Will Smith og old-timeren Tommy Lee Jones da “Men in Black” traff kinoskjermene sommeren 1997. Det blir spennende å se om Josh Brolin klarer å “fylle Jones’ sko” i “Men in Black III”, som har premiere i morgen. Anmeldelse av den kommer senere i dag.


FILM
“Men in Black”
1 t. 38 min.
Aldersgrense: 15 år
Will Smith, Tommy Lee Jones, Vincent D’Onofrio.
Regi: Barry Sonnenfeld

Stikkord: , , , , , , , , , , , , ,

Neste års store Oscar-vinner?

23 mai

Foto: Bazmark Films / Red Wagon Productions

Leonardo DiCaprio har med unntak av “J. Edgar” valgt sine roller med stor suksess. Derfor blir det svært spennende å se Baz Luhrmans “The Great Gatsby”.

Luhrmans verker har tilfredsstilt tidligere, og vi nevner i fleng: “Romeo og Julie”, “Moulin Rouge!” og senest den tårefremkallende “Australia”. Uheldigvis er det temmelig lenge til filmen blir sebar. USA-premieren er satt til 25. desember – i Norge ser det ut til at premieren blir 25. januar – en måned senere. SF Norge har distribusjon.

Det betyr for øvrig at filmens produsenter har høye ambisjoner – tatt i betraktning premieredatoen, som er rett i forkant av prisdryssesongen i både USA og England. Og basert på det traileren forteller skal man heller ikke se bort ifra at den innhenter opptil flere nominasjoner. Kritikeryndlingen Carey Mulligan vil trolig alene sørge for det. Men det kan absolutt se ut til at den tekniske avdelingen har gjort jobben sin, og spesielt cinematograf Simon Duggan – bildene ser på godt norsk smashing ut. Se selv:

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Suksess på lavbudsjett

22 mai

Foto: Contentfilm

Ekstremvoldelig og ambisiøs britisk middelalderfilm, på lavbudsjett!

“Ironclad” tar for seg Kong Johns (Paul Giamatti) beleiring av Rochester Castle i år 1215. Etter signeringen av Magna Carta (en ærklæring som begrenset kongens ekstreme makt, og delte den mellom konge, kirke og adel) er John blitt latterliggjort av sitt eget folk og har mistet mye av frykten og makten han hadde tidligere.

Han hyrer derfor en horde barbarer fra Danmark for å ta tilbake det som er rettmessig hans. I veien står Rochester Castle, som en liten bande opprørere ledet av tempelridderen Marshal (James Purefoy) og baronen William de Albany (Brian Cox) prøver å forsvare. Og når John og hans hær når Rochesters murvegger, bryter helvete ut.

“Ironclad” er debutfilmen til regissør Jonathan English, og er laget med et budsjett på beskjedne 25 millioner dollar. Og det hele ser meget imponerende ut. Her er kostymene godt laget, kampene godt koreografert og settene mer eller mindre autentiske. Manuset som ligger i bånn er også godt, og når man får stor drahjelp av et strålende skuespillerensemble er filmens dramatiske plan nesten plettfritt.

Det filmen snubler i er smålig ironisk den actionen filmen promoterer i stor grad. På tross av god koreografering er noe av volden filmen skildrer på grensen til det absurd voldelige. Folk som deles vertikalt i to, som om de skulle vært vedkubber, og andre litt for ekstreme voldsskildringer gjør at filmen tidvis nærmer seg en parodi på seg selv. Filmen tar seg også enkelte store og mindre historiske friheter, men redder seg ved å veve de smart inn som en naturlig del av plottet.

Én siste ting må nevnes, og det angår de danske barbarene. Jeg har aldri i mitt liv hørt Hollywooddansk før, men britisk indiedansk er noe av det verste jeg har hørt. Det gaules og skrikes ord jeg ikke skjønte bæret av,  hvorfor forstod jeg da jeg sjekket filmens IMDb-sider og fant ut at de lingvistiske/geografiske kunnskapene til filmskaperne ikke er helt på topp. De snakker nemlig ungarsk.

“Ironclad” er en herlig ambisiøs film, som tør å fremstå som en stor blockbuster, framfor en britisk lavbudsjettsfilm. Det er puttet mye arbeid og sjel inn i filmen, og det merkes på resultatet. Dessverre blir den til tider parodiske actionen og den noe historisk ukorrekte historien elementer som trekker filmen ned. Men for all del, dette funker bra!


FILM
“Ironclad”
2 t. 1 min.
Aldersgrense: 15 år
Paul Giamatti, James Purefoy, Kate Mara, Brian Cox.
Regi: Jonathan English 

Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

En film av det unike slaget

21 mai

Foto: Hermetof Pictures / Magna Films

Ralph Fiennes regidebuterer med Shakespeare-adapsjonen ”Coriolanus” – som slippes på Blu-ray onsdag.

Men ikke bare det. Voldemort-skuespiller Fiennes spiller også hovedrollen i den kritikerroste filmen. Med seg på laget har han fått den anerkjente manusforfatteren John Logan (”Gladiator”) og sammen har de adaptert William Shakespeares verk til å passe kinolerretet ypperlig – sånn sett synd Filmfest Oslo var eneste mulighet til å se den på kino.

Verket omhandler den romerske generalen Caius Martius som under Romerrikets storhetstid steg til makten gjennom sitt ubegrensede mot og kampevner på slagmarken. Da toppen var nådd etter et slag mot ”Gerard Butlers” volskere i byen Corioles, fikk Martius tilnavnet Coriolanus, samt forespørsel om å bli konsul.

Problemet er at Martius ikke akkurat er folkets mann. Og dét brukte et par kyniske politikere for det det var verdt. Med Shakespeares formuleringer og kraften av stødig artikulasjon ble Martius forvist fra riket.

Og deretter handler det hele om hevn.

Originalverket er satt til Romertiden, men det gjelder ikke filmversjonen. Ralph Fiennes og John Logan har optimalisert historien for nåtiden, og effekten er på mange måter berikende. Testosteronpreget romertidspolitikk satt i en tid med stridsvogner og maskingevær – slikt blir litt nytt for oss, og alvoret understrekes omhyggelig.

Det er i tillegg fascinerende å høre på mennesker som roper av sinne – gnistrende forbanna, men med Shakespeares originale fjærpennlinjer. Opplevelsen er absolutt av det unike slaget.

Som om ikke alt annet var nok: I tillegg til Ralph Fiennes finner vi mannemannen Gerard Butler og kronisk tårevåte Jessica Chastain i større roller.

Helhetsutfordringen med en slik type film er å fenge nok – hele tiden. Denne filmen har en såkalt down-periode rundt midten, men holder du deg våken gjennom den – ja, da har du gode forutsetninger for å sluke filmen slik den er – og attpåtil nyte den.


FILM
“Coriolanus”
2 t. 3 min.
Aldersgrense: 15 år
Ralph Fiennes, Gerard Butler, Brian Cox, James Nesbitt, Jessica Chastain, Ashraf Barhom.
Regi: Ralph Fiennes

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

Sjekk den første “Skyfall”-traileren

21 mai

Endelig får vi en sniktitt på hva vi har i vente til høsten.

Her er nemlig den aller første teaseren til James Bond-filmen “Skyfall”, som har premiere 26. oktober i Norge. Dette er den tredje filmen med den ulekre Daniel Craig i førersetet – etter den vellykkede “Casino Royale” og den skandaløst dårlige “Quantum of Solace”.

Vi har imidlertid troen på “Skyfall”. Og teaseren legger ikke noen demper på den …

Stikkord: , , , , , ,

Fevennen stiger til værs – Side3 klamrer seg fast i bånn

21 mai


To nye uker har gått, sommervarmen tar livet av oss og kampen om tittelen Norges strengeste anmelder tilspisser seg.

Tittelforsvarer Dagbladet har åpenbart skjønt alvoret nå, og bykser i markante klyv nedover på lista. Men det er fremdeles Side3 som legger beslag på bånnplasseringen. Terningkast to til både “Dark Shadows” og “The Cabin in the Woods” sørger for det.

Dagbladet har, med unntak av “The Cabin in the Woods” (4), bare gitt treere de to siste ukene. Slikt tar deg også nedover på lista.

I toppen har Fedrelandsvennen sparket fra og attpåtil tilegnet seg et faretruende stort forsprang. Cinema og Filmfront, som begge lå i toppen også forrige kvartal, må trolig samarbeide nå for å tette luken.

Det er imidlertid – som alltid – skuffende å måtte meddele at Fevennen rykker fra grunnet mangelen på anmeldelser. Anmelder Knut Holt må ha tatt seg ferie eller noe. Uka før den forrige inneholdt snittmessig svært få gode filmer, men Fevennens potensielt dårlige terningkast har uteblitt, og snittet har dermed blitt stående. Så skal det også tilegges at sørlandsavisa ga “The Dictator” en sterk femmer denne uka.

En femmer til “The Dictator” er for øvrig ingen skam, ser det ut til. Hele fem femmere er tildelt Sacha Baron Cohens seneste kontrovers.

De to siste ukenes beste film er uten tvil grøsseren “The Cabin in the Woods”, med et snitt på 4,26 – det er temmelig bra innenfor denne sjangeren. Dårligst ut kommer “Elsk meg igjen” – ingen overraskelse der – med sitt snitt på 2,88.

Ingen terningkast skiller seg voldsomt ut denne gangen. Det finnes verken enere eller seksere. Men Fredrikstad Blad er eneste avis som triller femmeren til John Cusack-thrilleren “The Raven“. Vår anmelder, Victoria Ose, har trolig en høne å plukke med FBs Thomas H. Arntsen.

Andre veien våger Side3 å gi toeren til snittvinneren “The Cabin in the Woods”. Anmelder Jorunn Egeland skriver følgende:

“Det blir altfor drøyt, ja, nærmest latterlig. Noen festlige handlingsvrier til tross – dette blir for dumt.”

Vi antar hun er temmelig overrasket over responsen fra det øvrige anmelderkorpset, men vi skal på ingen måte spekulere i hvorvidt Egeland kan ha sitti med en pute foran fjeset og tatt sjansen på standard-grøsserkritikken “Dette blir for dumt”.

Noe å tilføye?
Kommentér under.

Stikkord: , , , , , , ,

En thriller helt uten thrill

18 mai

Foto: Nordisk Film Distribusjon AS

“The Raven” er et uoppfinnsomt skvip som attpåtil er dørgende kjedelig.

Jeg entrer kinosalen med forventninger på høyde med Eiffeltårnet og gleder meg til å bli revet med av det Filmweb karakteriserer som “en tøff thriller”. Allerede i den første scenen hilser jeg på skuffelsen. John Cusack, kameleonen som både kan se ut som djevelen selv og svigermors drøm, spiller Edgar Allan Poe i en altfor barsk, nesten latterlig parodisk forkledning. Vi befinner oss i England på 1800-tallet og med skuespillerprestasjonene tatt i betraktning, kan det virke som om regissør James McTeigue har en oppfatning av at de fleste på den tiden var overfladiske dukker.

Filmen står i stil med skuespillernes grunne tolkninger og inneholder alle de klassiske krimelementene: En alkoholisert og lutfattig skribent som desperat kjemper om spalteplass, et maskeradeball og en far som ikke lar dattera få gifte seg med mannen hun elsker (som selvfølgelig er den lutfattige skribenten). En detektiv blir nødt til å redde en jomfru i nød til tross for at han er skutt i brystet og neddopet av medisiner. Det hele ender i en underjordisk tunnel, på jakt etter en massemorder som kopierer drapene den lutfattige skribenten har publisert i en roman. Hørt det før?

Alt er så klisjéaktig og uoppfinnsomt at jeg blir sittende å vurdere hvorvidt det hele kan være en parodisk komedie. Men i kinoprogrammet står det bekreftet svart på hvitt: Det er en thriller. La meg for guds skyld føye til at det er en thriller uten noe som helst thrill, nada spenning og kun ett eneste skvettent øyeblikk. Det bærer til gjengjeld preg av “skvette-i-trusa-faktor”, noe som sammen med et par spenstige bildeutsnitt redder thrilleren fra terningkast én.

Det virker dessverre ikke som om det ligger noen tanker bak noe som helst i denne filmen. Det plantes ingen spor som kan inkludere publikum i jakten på morderen. Vi får verken hint om motiv, ledetråder eller forklaring. Det hele er rett og slett veldig platt og hjernedødt, ei heller underholdende.

McTeigue har lagt til rette for et kinobesøk som føyes til i rekken av dårlige thrillere som du føler at du har sett tusen ganger før.


FILM
“The Raven”
1 t. 50 min.
Aldersgrense: 15 år
John Cusack, Luke Evans, Brendan Gleeson, Alice Eve, Kevin McNally.
Regi: James McTeigue 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

← Older Entries

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 189 andre følgere